Gutten i den stripete pysjamasen

Denne boken som jeg har lest er skrevet av John Boyne og er en fabelaktig bok som kan underholde enhver aldersgruppe.
Jeg vil ikke røpe handlingen for mye, for noen bøker bør en ikke vite for mye om før en leser.
I boken møter vi Bruno, en ung gutt som bor i Berlin med sin søster Gretel, sin mor og sin far. Han er en lystig, liten gutt som helst bare vil leke og har et naivt syn på verden. Men en dag må familien flytte langt vekk til et sted uten rekkverk man kan skli på, og uten andre gutter å leke med. I det nye huset kjeder Bruno seg, og finner en dag ut at han må dra ut på oppdagelsesferd i håp om å finne noe å gjøre i det nye huset.

Forfatteren lykkes veldig bra med å skrive fra en liten gutts synspunkt; barnslig, naivt, uskyldig. Man får et annet innblikk i verden og hendelsene rundt ham. Lille Bruno vet ikke hva annen verdenskrig er. Å se en krig igjennom et lite barns øyne, et tysk barn som lever trygt og tror alle andre også gjør det gjør denne boken noe for seg selv.

Boken er veldig bra, har en anelse treg start før den virkelige handlingen trer frem og slutter med et drastisk vendepunkt. Noe jeg likte med denne boken er at selv om det er veldig lett å la slutten forbli et lite mysterium, så blir allikevel sluttens hendelser oppklart.
Noe av det morsomme og litt spennende med boken er alle de historiske personene og stedene som blir nevnt, men Bruno greier ikke å uttale navnene riktig, så det tar litt tid før en skjønner hvor og hvem det faktisk er snakk om, og alle hans naive håp og måter å se ting på.

Dette er en bok som helt klart er verdt å ta seg tid til!

Bilde funnet her

Perlebryggeriet

I februar leste jeg boken Perlebryggeriet skrevet av Jenny Hval. Boken er hennes debut roman, og har fått god kritikk.

Selv vet jeg ikke helt om dette var den rette boken for meg. Den hadde en treg start, og høydepunktene var vake. Boken er særegen skrevet, med de merkeligste beskrivelser og hendelser.
I boken møter vi Jo som skal studere biologi i USA. Jo flytter inn hos en jente som heter Carral. De to jentene bor i en leilighet formet ut av et gammelt bryggeri, en leilighet der det ikke finnes privatliv. I følge Jo kan hun høre hver eneste lyd i huset; Carrel som beveger seg i søvne inne på rommet sitt, eplene som gnisser mot hverandre i skapet, soppen som vokser på badet. Ja, for Jo er veldig interessert i sopper og særlig da den hvite soppen som vokser på badekaret deres. Og enda en rar ting er at Jo hele tiden skildrer måten folk tisser på.
Og ting blir ikke mindre rart når nabomannen begynner å skrive diktroman om dem og legger an på begge jentene. Slutten er upresis, og en må selv tenke ut ifra det man blir gitt, hva som egentlig hendte. Boken blir litt for "innelukket" og utfordrer leseren til og selv å tolke alt som skjer, og det er nok derfor den ikke helt falt i smak hos meg. Jeg liker best å ha full oversikt over det som skjer.

bilde: her

Asif, Asif, Asif

I norsken fikk vi i lekse å lese en roman, for så å presentere den. Og nå skal jeg fortelle litt kort og enkelt om denne romanen som jeg leste.

Boken "Asif, Asif, Asif" er en kort ungdomsroman skrevet av Anne C. Østby.
Boken omhandler nåtiden, det er iallefall inntrykket du får siden alt er veldig moderne. Vi befinner oss i USA, og i hodet på Anette, en norsk jente som er utvekslingsstudent i USA. Sammen med henne treffer vi hennes nye venner, som enten er amerikanske eller utvekslingsstudenter selv, blant annet Mark, Indigo, Judith og fler.
Ikke bare møter Anette nye venner, men hun faller også pladask for den kjekke, pakistanske gutten Asif.
Han er alt som betyr noe for henne, og hun drømmer om å dele livet med han. Noe som er vanskelig, fordi de har så forskjellige bakgrunner, fortider, kulturer, liv og fremtider. Hun er norsk, blond og har levd livet ganske bekymringsfritt, mens han er pakistansk, mørk og har levd livet i en verden med rasisme, mistenksomhet og mistillit.

Boken fokuserer masse på rasisme og forskjeller. Og derfor vil jeg si at dette helt klart er temaet for boken. Hvert kapittel starter med en liten nyhet som omhandler terror angrep verden rundt, fra Irak til Sverige.
Dessuten fokuserer også Anette på rasismen og urettferdigheten. Mer enn noe annet ønsker hun dette vekk, og hun hater det. Hun deltar på alle demostrasjoner og gjør alt hun kan for å hviske ut forskjellene eller for å beskytte de som blir rasistisk behandlet. Innimellom fokuserer hun så mye på dette at hun nesten markerer det enda mer.

"Du er hvit, du vil ikke forstå" er noe hun hører fra fler, blant annet Asif, som hun blir kjæreste med. Hun hater dette. Hun mener selv hun forstår, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke da kan få henne til å forstå om hun ikke gjør det.

Selv synes jeg boken var spennende. Litt treg i starten, men så skyter den fart og spenningen øker ut mot slutten. Mye skjer, men alikevel så føler jeg boken ble for kort til at man klarte å bli glad i karakterene. Det er tydelig at forfatteren prøver å få frem medfølelse med dem og sjebnene de er tildelt, men dette lykkes ikke helt siden man ikke kjenner karakterene nok til å.. ja på en måte "bry seg".
Ellers er boken en liten oppvekker og omhandler et viktig tema.
Boken passer nok til ungdom fra alder 13-15, men selv synes jeg kanskje den ble litt for lettlest. Boken har en fin illustrert forside og Østby skriver godt, men skildrer lite, og bruker korte setninger.

Om du vil lese mer om boken eller forfatteren kan du se her.

Illustrasjon: tegnet av meg